Ut i det blå 2026
Det er alltid knyttet spenning til hva Inger Lise og John Thomas har kokt sammen når mai måned nærmer seg. Da de to siste av i alt 24 spente deltakere entret bussen i Bosvika, startet gjetteleken. Skal vi til høyre eller venstre i Vinterkjær? Det ble høyre. Men før vi fikk fordøyd denne forutsetningen, svingte vi inn på gamle E18 ved Sørlandsporten. Jaha, da er det i hvert fall østover. Kanskje Kragerø? Med en liten vri for å mimre oss gjennom Søndeled og Fiane. Nok en gang ble vi rykket ut av tankene. Bussen svingte til venstre i Torbjørnsdalen. Vegårshei? Hva er det å finne på der? Vi kjørte Riksvei 416 til endes og svingte til høyre i Myra. Deretter forbi Vegårshei kirke og stasjonen før det dukket opp et vann med det misvisende navnet Sørfjorden på venstre side. Vi cruiset videre på FV91 i det vakre vårværet, krysset over ved Sunde sag og fortsatte nedover Neslandet. Hmm. Hos denne referent begynte det å ligne veien til Færsnes Gjestegård. Og ganske riktig, bussen tar av til venstre, smyger seg opp bakken og inn på tunet. Voila!
På trappa sto en blidspent Stian Færsnes. Han ønsket velkommen til gards og presenterte seg som vaktmester, en tittel han har innehatt de siste 4-5 årene. Etter hvert forsto vi at det betød at en ny generasjon, den 11. i rekken. har overtatt bruket. I følge Stian var Færsnes mest å regne som et småbruk med sine 40 mål innmark og 450 mål skog. Kanskje det, i Vegårshei-målestokk. Her nede ved kysten ville vi nok kalt det en gård.
Nok om det. Vaktmesteren sa med glimt i øyet at til høyre inne i gangen ville vi finne garderobe og «et par dassar». Så manet han til bordsetting for maten var klar. Den besto av skogsoppsuppe med ulike typer hjemmebakt brød og godt smør. Til dette kunne vi få både øl og vin hvis vi ikke nøyde oss med en velsmakende eplemost eller rent kildevann.
Og suppe var det rikelig av, slik at vi selv kunne gå og etterfylle.
Stian forklarte hvor råstoffene kom fra. Han bedyret at absolutt alt var framskaffet i kommunen, selv om noe av soppen var plukket faretruende nær grensen til Gjerstad. Om gjestegården kunne han opplyse at det hele startet med noen utleiehytter i 1996. Ti år senere sto langhuset ferdig, og det var der vi befant oss. Det er ikke vanskelig å fatte at stedet er populært for ulike arrangementer. Under solid rundtømmer fra Karelen (!) ja, du leste riktig, er det plass til mange rundt langbordene. Stian har i sin yrkeskarriere hatt en del med Karelen å gjøre og er blitt godt kjent med grunneiere i området opp mot den russiske grensen. Han har hatt utallige turer hit blant annet for å fiske, og for å handle tømmer som i hans tilfelle ble fraktet til Norge via Estland. Tema Karelen kunne vært grunnlag for et eget møte. Kanskje dukker det en dag opp en kar eller kvinne som kan holde foredrag for oss?
Kvelden var lang og lys, og snart sto kaffen klar som følge til dagens dessert – multekrem. Multene fikk vi ikke vite opphavet til. Det er tross alt skogens gull vi snakker om. Mens vi nøt desserten romsterte John Thomas på bakrommet. Etter hvert dukket han opp med et par ski under armen. Med skiene fulgte selvsagt en god historie. John Thomas’ søster ble gift på Værland. På et av sine besøk hos skyldfolket kom han i prat med Anne Bulia på nabogården. Hun fortalte at hun hadde stående et par ski som hun ønsket å forære den ærede vekter. Og så skjedde. Og nå sto John Thomas i langhuset og ville at Stian Færsnes skulle overta dem. Skiene var et eventyr i seg selv, brede som hoppski med skikkelig knott i tuppen og med vidjebindinger. Når kunne de være fra tro? Ingen kunne si sikkert, men jeg har googlet og kommet til at de sannsynligvis er produsert i mellomkrigstiden. Okke som; Stian var over seg av begeistring og bedyret at de ville få hedersplass på veggen mellom dyrehoder og annet edelt inventar. Og skienes historie skulle han få nedskrevet og trykket slik at vårt besøk ble dokumentert.
«Når fanten har fått sitt, så går an» heter det i et eldre uttrykk. Vel, vi hadde fått vårt. Nå gjensto bare hjemturen. Den forløp uten dramatikk. Noen hadde fått nytt syn på Vegårshei. Enkelte bedyret at de aldri hadde vært så langt fra kysten, men at det gikk helt greit.
Takk til vertskap og turskaperne John Thomas og Inger Lise!
Skrevet av Johan Songe, 7. mai 2026