Olav Martin Limyr - egoforedrag
Referat fra klubbmøte 17. februar 2025
Risør Rotaryklubb har en fin tradisjon med at nye medlemmer etter opptak presenterer seg i form av et egoforedrag. Denne litt småkalde februarkvelden var det Olav Martin sin tur. Og for å ta konklusjonen først: Vi dro hjem med varme i kroppen og gode følelser. Begge deler skapt av Olav Martins lune fremføring av egen løpebane. Her var det ingen store ord, bare rene fakta kombinert med lakoniske kommentarer, gjerne med et glimt i øyet. Man trenger altså ikke være vokst opp med PowerPoint for å kunne holde et fengslende foredrag for en ganske så bortskjemt forsamling. Olav Martin betrodde meg etter møtet at han hadde vært ganske nervøs ettersom det var 23 år siden han sist sto foran en forsamling. Den nervøsiteten var det ikke mye å se til.
Olav Martin vokste opp i Enghaven og tilbrakte oppvekst og skolegang med sine gode kamerater John Thomas, som er tre dager eldre, Carl Walter som er tre uker eldre og Øyvind Paulsen som er tre-fire måneder eldre. Med slike tette fødsler er det ikke så bemerkelsesverdig at han og John Thomas ble døpt av samme presten i den samme kirken - og i det samme badevannet! Det som er mer bemerkelsesverdig er at samtlige fire nevnte herrer lever i beste velgående og til stadighet å se rundt i byen og på ulike arrangementer, kanskje med et lite unntak for Carl Walter som tilbringer store deler av året på Grand Canaria. Når vi så legger til at det rundt i byen fins tre-fire spreke damer fra samme årskull, er det bare å si at 1935 må ha vært et godt år.
Olav Martin dvelte ikke lenge med oppveksten. Etter folkeskole og realskole dro han til Rjukan for å fullføre videregående ettersom det ikke fantes reallinje i Risør den gang. Så fulgte militærtjeneste på Odderøya før ferden gikk til Trondheim og bergverkslinja på NTH. På denne tiden var han blitt mer enn godt kjent med sin kjære Randi. De giftet seg og huserte sammen i en leilighet på Singsaker. Mens Olav studerte jobbet Randi. Praktisk studiefinansiering. Sin første praksis fikk han i Skorovas Gruver i Namsskogen. Der ble han i ni måneder. Etter endt utdanning sto jobbtilbudene i kø. Han valgte Svalbard og Store Norske Spitsbergen. Randi fikk seg en kontorjobb og ble med. På denne tiden, i det vi går inn i 60-årene, var Svalbard ganske annerledes enn i dag. Ikke minst var det et kaldere klima. Iskanten gikk da sør for Bjørnøya og Svalbard var isolert fra omverdenen fra november til mai/juni. Ingen flyplass til å ta imot fly, bare et og annet flydropp med post og "ferske" aviser som kunne være opp til to måneder gamle.
Olav og Randi ble der i tre år. Olav fullførte sin diplomoppgave om sprengingsarbeid i gruver og praktiserte sine kunnskaper i jobben som gruveingeniør. Norge hadde to gruver den gang, én i Kings Bay og én i Longyearbyen. I november 1962 inntraff en fryktelig ulykke i Kings Bay. En eksplosjon i gruva førte til tap av 21 menneskeliv. Årsaken er ennå ikke helt avdekket, men stor konsentrasjon av metangass kan ha skylden. Uansett, ulykken førte til regjeringskrise. Gerhardsen måtte gå av etter mistillit, og Norge fikk sin første borgerlige regjering etter 2. verdenskrig. Gruva i Kings Bay ble endelig stengt - den hadde vært utsatt for flere ulykker tidligere - og har aldri åpnet igjen.
Russerne hadde også to gruver; Barentsburg og Pyramidene. Det var ikke bare kaldere klima generelt, men det skjedde også ting i Europa som påvirket. Berlinmuren ble bygd i 1961 og markerte starten på den kalde krigen. På Svalbard levde imidlertid nordmenn og russere side om side i vennskapelige former. De besøkte hverandre, spiste middag hos hverandre og gikk på teater. Etter tre år på Svalbard satte Olav og Randi kursen mot Norge. De skulle ha et friår. Det første de gjorde var å kjøpe en bil og dra på tre måneders ferie i Europa. De neste ni månedene bodde de i Bergen mens Olav benyttet tiden til ulike studieturer for å foredle kompetansen - før de dro tilbake til Svalbard for en ny periode.
Neste epoke er deltakelse i det norske gruveeventyret på Knaben i Kvinesdal. Der var det på slutten av 1800-tallet oppdaget drivverdige forekomster av molybden som ble brukt i våpenproduksjon. Gruvedriften hadde opplevd svingende lønnsomhet og hadde i perioder opphørt, men da Olav og Randi kom dit på slutten av 60-tallet var optimismen stor. Da anleggets administrerende direktør døde i 1970 fikk Olav tilbud om å overta, noe han takket ja til. Det første året var en suksess med gode priser og pent overskudd. Men så snudde markedet, og senhøstes 1972 innkalte Olav til allmøte på "Grubeheimen" og meddelte at driften skulle nedlegges. Siste arbeidsdag var 30. april 1973.
En del av de ansatte fikk andre jobber i Norge, blant annet på Øye Smelteverk i Kvinesdal. Men langt de fleste fikk jobb i andre deler av Avesta-konsernet som eide Knaben Gruver. Olav Martin havnet på hovedkontret i Stockholm og ble der i to år før han fikk nytt tilbud fra Store Norske, og paret dro til Svalbard for tredje gang. Den varslede nysatsingen og opptrappingen av gruvedriften på Svalbard ble imidlertid aldri noe av. Da regjeringen Nordli på et møte i Svalbardrådet i juli 1976 satte foten ned for den planlagte opptrappingen, forsto Olav at det var tid for å gjøre noe annet og komme videre i livet. Han engasjerte seg i en virksomhet som drev med kjøp og salg av mineraler. Denne jobben førte han til mange steder i verden som han aldri før hadde besøkt blant annet i Sør-Amerika og i Asia. Beijing i 1980 bar fortsatt preg av kulturrevolusjonen, og de fleste gikk i Mao-uniformer. Olav og Randi har vært tilbake der senere og kunne knapt kjenne seg igjen.
Olav drev etter hvert over i HMS-arbeid. Han hadde tidligere blitt sertifisert til slikt arbeid. Han fikk jobb i Norske Fina som distribuerte petroleumsprodukter fra belgiske Petrofina, med hovedansvar for selskapets HMS-arbeid. De kjøpte hus i Bærum og ble boende der til de kom tilbake til Risør etter noen år. Da Norske Fina ble kjøpt opp av Shell på slutten av 90-tallet, fikk Olav tilbud om sluttpakke som innebar full lønn fram til pensjonsalder. Den hadde han ikke hjerte til å avslå. Han hadde heller ikke tid til å gruble over fremtiden. Han leide seg ut til ulike virksomheter og hjalp dem å tilpasse seg den nye arbeidsmiljøloven blant annet ved å tilrettelegge for ISO-sertifisering i HMS-arbeidet. Slik gikk no dagan, som det heter. Og slik holdt Olav det gående til han fylte 75. Han er etter hvert godt etablert i Risør og har blitt en særdeles våken og opplagt rotarianer. Det er en ære å ha han som medlem i Risør Rotaryklubb.
Skrevet av Johan Songe 18. februar 2025