Velferd 2.0 - Olaug Svarva
Referat fra klubbmøte 28. oktober 2024
Programkomiteen slo nok en gang til med en foredragsholder med innsikt. Olaug Svarva er styreleder i DNB og Norfund. Det har hun vært siden 2018. Før det var hun adm. dir. i Folketrygdfondet i 12 år. Tidligere har hun hatt ulike lederroller i bank og forsikring, blant annet i Sparebank1-gruppen.
Olaug startet sitt foredrag "Velferd 2.0 - Statens pensjonsfond og banknæringens rolle" med å slå fast at Norge er i en unik situasjon. Ingen andre land i den vestlige verden har en nasjonal buffer i nærheten av den Norge har i Oljefondet. Vi har dessuten vært tilgodesett med djerve og fremsynte ledere som med klokskap har vært opptatt av hvordan velferden bør forvaltes. Det betyr ikke at vi er uten utfordringer, men vi er i en situasjon som gir grunn til optimisme.
Olaug valgte å trekke fram noen historiske begivenheter som har hatt stor betydning for vårt lands økonomiske velferd. Den første merkesteinen var den såkalte hjemfallsloven som ble vedtatt i 1909. Den handler om retten til å forvalte vannkraft. Da arbeidet med loven startet i 1906 var 3/4 av alle vannfallsutbygginger finansiert med utenlandsk kapital. Fremsynte politikere så at det måtte legges inn en form for norsk råderett. Det ble ordnet ved at utbyggerne fikk konsesjon for bygging og drift av vannkraften en viss tid. Når konsesjonstiden var ute skulle eiendomsretten tilbakeføres.
Den neste viktige saken for velferdsstaten var etter Olaugs mening innføring av folketrygden i 1967. Den sikret alle rett til alderspensjon ved fylte 67 år. Størrelsen var avhengig av tidligere inntekt, men den kollektive retten var viktig. De av oss som likte å høre radio da debatten om folketrygden gikk som varmest på 1960-tallet, husker reportasjene fra Stortinget der Gerhardsen og Borten og de andre politiske sluggerne hamret løs fra Stortingets talerstol. Denne referent husker også Rolf Just Nilsens eminente framføring av revyteksten "Den norske folkepølsa" som første gang ble fremført på Chat Noir høsten 1959, og som fikk Venstre-representanten Bent Røiseland fra Vest-Agder til å utbryte: "Med pylså vår er du aldri nauen, beste pylså siden Svartedauen". Gradvis har folketrygden blitt bygget ut slik at den i dag favner et utall støtteordninger.
Den tredje og siste merkesaken Olaug trakk fram var eierskapet til norsk sokkel. Erfaringen fra arbeidet med hjemfallsretten hadde betydning også i dette spørsmålet. Norge var i utgangspunktet et kapitalfattig land og avhengig av utenlandske investorer for å kunne bygge opp sin oljevirksomhet. Gjennom hele 1970- og 80-tallet bølget diskusjonen fram og tilbake om hvordan man skulle innrette seg for å få til en modell som sikret landet vårt en tilstrekkelig stor del av den økonomiske kaka, og som samtidig sikret eierskapet for fremtidige generasjoner. Løsningen ble en kombinasjon av skatt og konsesjonsvilkår. Petroleumsloven sikrer staten en høy og varig inntekt, mens konsesjonssystemet sikrer at eiendomsretten til feltet det drives oljeleting og -utvinning på, er og forblir norsk.
Parallelt med diskusjonen om retten til ressursene gikk diskusjonen om hvordan inntektene fra oljeindustrien skulle forvaltes. Dermed var tanken om et oljefond født, og i 1990 så dette dagens lys. Resten er det rene eventyr. I skrivende stund er markedsverdien av oljeondet - eller Statens pensjonsfond Utland, som det heter - ubegripelige 19.260 milliarder kroner. For at ikke denne formuen skal ødelegge land og folk, har Stortinget vedtatt en såkalt handlingsregel. Den sier noe om hvor stor andel av fondet vi kan bruke fra år til år. I starten var den satt til 4 % av fondets verdi. Den er senere - på grunn av fondets verdiøkning - redusert til 3 %. I forslaget til statsbudsjett for 2025 er foreslått innfaset 480 mrd kr som utgjør 2,5 %.
I en noe mer beskjeden posisjon befinner Folketrygdfondet seg. Dette ble opprettet i 1967 for å samle opp overskudd fra folketrygdens virksomhet. Etter hvert klarte ikke folketrygden å drive med overskudd, og staten måtte inn med tilskudd over statsbudsjettet. Folketrygdfondet levde deretter i skyggenes dal fram til 1991 da fondet ble tildelt en mer aktiv rolle blant annet ved å investere i norske selskaper. Fondet har siden etablering stått urørt og verdien nærmer seg 400 mrd kr. I statsbudsjettet for 2025 er det for første gang i historien foreslått å ta ut midler fra fondet, i denne omgang 12 mrd kr til å dekke tapet av den ekstra arbeidsgiveravgiften som tas bort neste år.
Er så alt rosenrødt? Olaug Svarva tok i andre del av foredraget for seg utfordringer. De er det nok av, og ikke bare på grunn av politisk uro i verden. Hun nevnte i rask rekkefølge industriens behov for å omstille seg, energitransisjonsproblematikken (enkelt sagt det grønne skiftet) og digitalisering. Her kom Olaug også inn på finansnæringens rolle og derigjennom behovet for en robust banknæring. Alle husker bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet som endte med at staten måtte inn og ta eierskap i de store private bankene. Uten å gå inn på årsakene kan vi si at det meste skyldtes innenlands forhold som følge av frislipp av kreditt på 1980-tallet med påfølgende gjeldsopptak og jappetid. Senere fikk vi finanskrisen som amerikanske banker må bære mye av skylden for med sine usikrede pantelån til mer eller mindre betalingsdyktige huskjøpere.
Hva venter oss rundt neste sving? Olaugs største bekymring er cybersikkerhet og økonomisk kriminalitet som har nådd formidable høyder. Heldigvis begynner næringen å få på plass tiltak som avdekker en stor del av svindelforsøkene, men hvitvasking og svindel av både privatpersoner og bedrifter via telefon og nett, viser en urovekkende stigende kurve. Kombinert med høy grad av digitalisering i finansnæringen gjør det vår økonomi svært sårbar.
I spørsmålsrunden etter foredraget svarte Olaug villig på medlemmenes tanker og vurderinger. Konklusjonen ble at temaet langt fra er uttømt og med fordel kan tas opp på nytt. Når vi vet at Olaug har hus på Tjærhjellen og nærmer seg pensjonsalder, kan vi ikke se bort fra at hun lar seg lokke til Frivilligsentralen igjen på et senere tidspunkt. Takk til henne og til programkomiteen.
Skrevet av Johan Songe 31. oktober 2024