Kjevekirurgi - en mørkets opplevelse

Vi har sagt det før og gjentar det gjerne; temaene i klubben kjenner ingen grenser. Denne gang fikk vi besøk av kjevekirurg Olav Anders Olstad som ble introdusert av Magne. 

De hadde jobbet sammen på Sørlandet Sykehus Arendal for en del år siden. For 26 år siden holdt Olav Anders et foredrag om dette tema for en del leger på sykehuset, og Magne har aldri glemt det. Så da han fikk lokket sin tidligere kollega hit til oss, ba han om å få høre det samme foredraget på nytt. Den gangen var Power Point ikke et vanlig verktøy. Foredraget var derfor bygd rundt en lysbildeserie. Og vi fikk det akkurat slik, i dempet belysning og med fortrukne gardiner loset kirurgen oss fra det ene lysende skrekkeksemplet til det andre.

Olav Anders ble opprinnelig utdannet tannlege. Han fikk imidlertid lyst til å bli lege også for å bli kirurg. Da var veien ikke så lang til å bli kjevekirurg. Og ikke bare det. På hjemmesiden til Alero i Lillesand blir han presentert slik: Overlege/tannlege Olav Anders Olstad er spesialist i kjevekirurgi, munnhulesykdommer, generell kirurgi og karkirurgi. Han har i tillegg til å jobbe ved sykehuset i Arendal drevet privat som oralkirurg og ledet arbeidet med å utvikle kjevekirurgi ved Ullevål sykehus i en årrekke. Vi snakker altså om en nestor på området.

Skrekkopplevelsen for oss i tussmørket startet med bildet av en som hadde skuddskader i ansiktet. Det var i første omgang ikke lett å se om bildet var opp eller ned. Men vi ante at et snurpet hull var eller hadde vært en munn. Olav Anders pekte og forklarte og la til at dette var et gammelt bilde. Da ble det teipet og sydd med det som var i skadeområdet. Nå flytter man ben med vev og hud og tilhørende blodårer fra ett sted på kroppen til et annet. Og etter hvert fikk vi se hvordan dramatiske skader ble utbedret slik at pasienten langt på vei fikk tilbake sitt opprinnelig utseende. Operasjonen foregår ved at man finner en benstruktur på pasienten som kan brukes til å bygge et nytt kjeveben. Til å begynne med tok man en bit av hoftekammen som til forveksling hadde en form som lignet et kjeveben. Nå tar man også biter fra en legg eller underarm og bokstavelig talt snekrer en ny kjeve. En karkirurg er særdeles velegnet til denne øvelsen, for han får med seg både blodårer og vener og sikrer blodtilførselen til den nye kjeven. I dette innsatte kjevebenet blir det montert metallplater og implantater slik at man kan skru på plass nye tenner - og vips; pasienten får tilbake sitt eget ansikt.

Forklaringen her høres tilforlatelig og enkel ut. Kompliserte ansiktskader etter ulykke eller sykdom er krevende å reparere. En operasjon for å ta ut en bendel fra kroppen og få den på plass i over- eller underkjeven kan ta 10-12 timer. Og det tar selvsagt også tid å etterbehandle skaden til kroppen har godtatt denne ommøbleringen. I sin lysbildeserie hadde Olav Anders mange eksempler. Her var det noen som hadde skutt seg selv i selvmordsforsøk. Litt klønete omgang med våpenet hadde resultert i et ødelagt ansikt i stedet for en utblåst hjerne. Noen var blitt skutt av andre, særlig på jakt. Olav Anders hadde eksempler på personer som hadde blitt tatt for å være både rådyr og elg, og når kulen fra et jaktgevær treffer et ansikt blir det et pent lite hull der kula går inn og et blodig krater der den kommer ut igjen. Jeg hørte mangt et sukk og stønn da eksemplene lyste mot oss i den dunkle belysningen. Kreft i munnhulen kan være en annen årsak til at man må operere bort deler av kjeven. Sågar tannuttrekking kan være årsak når uheldige omstendigheter inntreffer. Men det skjer heldigvis svært sjelden. Avslutningsvis viste Olav Anders eksempler på hvordan andre kroppsdeler kan flyttes på og fungere i nye omgivelser. Det mest spesielle her var å ta en bit av tynntarmen og flytte den inn i munnhulen for å opprettholde elastisitet og fuktighet etter en operasjon for kreft i kjeve eller tunge.

Det revolusjonerende i dette arbeidet oppsto da man klarte å flytte vev og ben med blodårer fra et sted på kroppen til et annet. Et element som tas friskt ut ett sted og plantes et annet sted fortsetter å leve på sin nye vokseplass slik at pasienten kan fortsette å leve som før - med tilnærmet samme utseende. Jeg sammenligner dette med å flytte en staude i hagen. Får jeg med røttene og sørger for at ny vokseplass får vann og lys, blir hagen like fin som før. Ikke rart de fleste blir mer enn fornøyd når Olav Anders holder speilet opp foran dem etter operasjonen. Kanskje med unntak av et og annet selvmordsobjekt som må konstatere at forsøket på en brå bortgang var mislykket. Derfor gjør noen - men bare ytterst få - et nytt forsøk. De fleste er lykkelige over å ha beholdt livet - og utseendet.

Og vi klappet og hojet for et fantastisk foredrag, og for at taklyset kom på igjen. Takk til Olav Anders og til Magne.

Skrevet av Johan Songe 11. juni 2024