Seismikk - en målrettet skyteøvelse

Referat fra klubbmøte 29. april 2024

Denne mandagen fikk vi en dose kunnskap om norsk oljenæring som vel de fleste av oss ikke har fra før. Per Anders Østerholt klarte å formidle tildels komplisert vitenskap og avansert teknikk på en måte som i hvert fall jeg syns ga mening. Han besitter ikke bare kunnskapen, han har også erfaringen fra mange år i bransjen - en periode sågar som reder for eget seismikkskip. Jeg starter med en forklaring på begrepet seismikk hvor jeg innrømmer å ha blandet egne notater med oppslag funnet på nettet. Uansett; her er min forståelse av det Per Anders fortalte:

Lydbølger sendes ned i bakken, og måten de beveger seg på nedover i undergrunnen fanges opp av måleapparater om bord på seismikkfartøyet. Siden bølgene beveger seg med ulik fart alt etter hvilken bergart de går gjennom, gir disse målingene et bilde av bergartenes utbredelse, tykkelse og hardhet. Dette gir en indikasjon på om det kan være olje eller gass i området.  Innsamlingene blir gjerne omtalt som å «skyte» seismikk. De aller første seismiske kartleggingene på norsk sokkel foregikk tidlig på 1960-tallet. Da ble både dynamitt og nitroglyserin brukt til å lage høye smell hvor lyden siden ble fanget opp av undervannsmikrofoner eller hydrofoner.  Dynamitten ble snart erstattet av luftkanoner, som nå er den vanligste måten å lage lydbølger på. Når et innsamlingstokt pågår, blir lange lyttekabler slept etter et seismisk fartøy. Disse kablene ligger gjerne sju-åtte meter under havflaten.  På 1970-tallet ble store deler av havbunnen utenfor Norge kartlagt ved hjelp av todimensjonal (2D) seismikk, som utføres med én lang lyttekabel.

I løpet av 1980-tallet ble tredimensjonal (3D) seismikk tatt i bruk. I slike innsamlinger slepes flere kabler parallelt etter fartøyet. Det gjør det mulig å dekke større områder, og gir et tredimensjonalt bilde med store mengder informasjon om undergrunnen. I dag det meste av sokkelen som er åpnet for olje- og gassvirksomhet, kartlagt ved hjelp av 3D-seismikk. Havbunnsseismikk er en type innsamling hvor sensorer blir plassert på havbunnen i stedet for å slepe kabler etter et skip. 3D-seismikk er videreutviklet til 4D, som er en metode for overvåking av olje- og gassreservoarer. Ved hjelp av nøyaktig posisjonering og styring av kablene kan seismiske undersøkelser gjentas, og nye data legges oppå de eksisterende 3D-dataene. Dermed er det mulig å registrere utviklingen inne i reservoarene over lengre tid. Seismikk brukes altså både til å finne ut om det skjuler seg olje og gass i undergrunnen, og til å overvåke reservoarene på felt som er i drift.

Så langt om begrepet seismikk. Per Anders gikk deretter over til å snakke om seismikk som næring. Her introduserte han de tre K'er som etter hans mening var forutsetningen for å skape næring. K for kunde, K for kompetanse og K for kapital. Kunder var der nok av. Over hele verden sto operatører i kø for å starte boring etter olje til havs. Norge hadde etter funnet i Nordsjøen lille julaften 1969 med ett fått status som oljenasjon, og nå startet et skikkelig race blant de store oljeselskapene. Det var sterk konkurranse om konsesjoner og kamp om de beste leteområdene. Og midt i klondyke-stemningen sto oljeserviceselskapene klare til å tilby sine tjenester, og fremst blant disse var seismikkselskapene. Man finner nemlig ikke olje ved å skyte i blinde. Det trengs tonnevis med data om forholdene i undergrunnen før man kan fastslå omfanget av et funn og avgjøre om det er drivverdig. Leting ved hjelp av seismikk hadde foregått i norske havområder siden tidlig på 1960-tallet, og i Norge hadde det etter hvert blitt etablert selskaper med bred kompetanse på seismikk. Det spesielle her til lands var at seismikkselskapene opprettet samarbeid med fiskerinæringen. Først og fremst for å dra veksler på trålerbesetningenes erfaring med håndtering av utstyr i all slags vær. Forholdene i Nordsjøen var langt annerledes enn f eks i Karibia der arbeidet kunne utføres av ombygde supply-båter som kunne ligge ute i rolig vær og bare dra til land når det bygde seg opp skikkelig uvær. De første norske seismikkskip var da også ombygde fabrikktrålere. Og her kommer den tredje K'en inn, nemlig kapital. Fiskebåtrederne satt gjerne med nedbetalte båter som de kunne tenke seg å sette inn i inntektsbringende aktivitet på andre områder. Foruten denne realkapitalen fra rederstanden var teknologi-Norge skikkelig fremoverlente. Kongsberg Våpenfabrikk var en slik aktør. Dessuten kom Veritas tidlig inn i bildet som en finansiell partner. Med sin posisjon som nøytral aktør og som verdensledende klasse-selskap ga det seismikkindustrien i Norge flere gode kort på hånden. Og seismikkindustrien vokste.  Per Anders kunne fortelle at på ett tidspunkt - jeg husker ikke når - utgjorde antall seismikkskip under norsk kontroll 75 % av verdens seismikk-flåte.

Per Anders serverte flere anekdoter som illustrerte dette seismikk-eventyret. Blant annet om hvordan man gikk fra å slepe rundt på én lyttekabel til dagens situasjon der man har en hel "matte" liggende i kjølvannet av skipet. Opp til 16 kabler som opererer i ulik høyde under havflaten og som har en lengde på 10.000 meter - henter opp millioner av data hvert sekund. Og hvis det oppstår en feil på en del av en kabel, kan man med en rask lettbåt hale kabelen opp til overflaten, koble fra en bit og erstatte med en ny, og ta den skadde delen ombord for kontroll og reparasjon. Alt uten stans i letingen. Men før man kom så langt ble det diskutert om det i det hele tatt var mulig å slepe med seg mer enn én kabel. Ekspertene advarte om at det kunne bli masse surr med kabler som tvinnet seg etc. Én av seismikkpionerene, Anders Farestveit, av Per Anders omtalt som næringens viktigste fagperson, påla nærmest seismikkindustrien å starte forsøk med to kabler. Det var bare å legge dem i ulik høyde under vann, mente han. Og det funket! Og nå trekker man altså med seg hele 16 kabler bak en båt som ser ut som et strykejern. Snakk om utvikling.

Før Per Anders avsluttet sitt foredrag rakk vi noen spørsmål fra salen. Svarene vi fikk viser at flere i salen har vært aktive innen seismikk, enten som mannskap på båter, eller som eksperter på teknologi som seismikkindustrien har hatt nytte av. En morsom kveld, igjen.

Skrevet av Johan Songe 5. mai 202