Dette er ikke første gang denne referent skriver reisebrev fra klubbens blåtur. Men la det med én gang være sagt; ingen av de som var med kommer til å glemme denne blåturen og møtet med Ada Sofie Austegard på Stine Sofie Senteret på Østerhusmoen i Grimstad. Men først litt om turen dit.

Slik vi er blitt vant til de senere årene var det ingen utenom John Thomas og Inger Lise som visste hvor turen skulle gå. Men 36 forventningsfulle medlemmer og ledsagere krabbet fortrøstningsfullt ombord i bussen denne skyfrie mandagsettermiddagen tidlig i mai. Hvilken opplevelse det er å kunne gå ut i lette klær etter en lang og kald vinter! I Vinterkjær kom Harald og Vivi på, og så var spørsmålet - skal vi mot øst eller vest? Det ble vest, og gjetteleken var i gang. Etter hvert som vi dro forbi den ene avkjøringen etter den andre, begynte noen å skumle med at vi denne gang skulle til Kristiansand, særlig fordi vi dro en halvtime tidligere enn vi pleier. Vest for Arendal svingte vi av og fulgte gammel E18 mot Rykene. - Aha! sa noen. - Vi skal til Nøgne Ø og smatte øl. Men det var før vi skjønte at det ikke var en avkjøring fra E18 vi var med på, men en omkjøring fordi Grimstadporten er stengt på grunn av tunnelarbeid.

Så tilbake til hovedleden og videre mot vest, og igjen hørte vi noen si: "Jo! Denne gang blir det nok Kristiansand". Men før dette fikk festet seg, svingte vi av og kjørte mot Homborsund. Hva fins vel der? Kanskje vi skulle besøke Kåre Willoch på hytta hans? For ellers er dette området preget av industrifeltet Østerhus. Vi kjørte forbi den ene bedriften etter den andre og begynte så smått å tenke at vi skal tilbake til Grimstad, så dette er nok bare for å lure oss. Men det var det altså ikke. Plutselig senket bussen farten og svingte ned mot en klynge bygninger, og på den ene veggen lyste navnet Stine Sofie Senteret mot oss. Vi tumlet ut og begynte å orientere oss mot inngangen sammen med en hærskare andre mennesker. I døra sto Ada Sofie Austegard og hilste smilende på alle som kom. Litt forfjamset spurte jeg: "Ada?" Noe hun bekreftet. Og jeg fulgte opp: "Du har gått på ski over Grønland, ikke sant?" Noe hun også bekreftet og spurte tilbake: "Og hvor har du gått på ski?". "På Gautefall", mumlet jeg og gikk videre mens jeg lurte på om hun trodde jeg var helt blåst. Her fikk jeg ta mora til Stine Sofie i hånda, og det eneste jeg kom på å snakke om var skiturer! Men hun var like blid og fortsatte å hilse og smile til medlemmer av Lillesand Rotaryklubb og en haug andre mennesker som var der i samme ærend som oss.

Vel innenfor ble vi traktert med kaffe og kake før alle ble invitert med en tur rundt på senteret. Bygget kjøpte de for tre år siden av en menighet og har siden bygd på - og om og til - slik at senteret i dag huser en rekke familieleiligheter samt fasiliteter av ulike slag, i tillegg til flotte uteområder og kontorplasser for mer enn 40 ansatte. Vi skulle senere få vite mer om hva alle disse menneskene holder på med, men først litt om økonomi. Hele senteret er bygd opp på gaver, små og store. For eksempel har McDonald's-kjedens barnefond stilt opp med 12 millioner kroner samt løfte om å stå for vedlikehold av familieleilighetene i 20 år. Sannelig litt av en avtale! Gjensidige-stiftelsen har bidratt med 10 millioner til det nye kontorbygget, og milde gaver og inntekter fra basarer og innsamlinger strømmer stadig på. Alt er organisert i en stiftelse som eier alt. De ansatte får lønn, men har ingen eierinteresse i eiendommen. Men hvordan kan en liten vever kvinne, mor til en åtteåring som brutalt ble voldtatt, knivstukket og drept i Baneheia i Kristiansand for 18 år siden, ta på seg en slik oppgave det er å bygge opp "Et nasjonalt senter for mestring og livsglede for barn og unge mellom 0-18 år som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep?" Man må i alle fall ha evnen til å tenke stort og til å ikke bekymre seg for hvordan det hele skal ende. "Vi står på og tar problemene når de kommer", uttalte Ada. For de som vil gå mer i dybden av selve tanken bak senteret, er det mer enn nok stoff på nettet. Her skal jeg bare kort nevne at tilbudet til "klientene" er å tilbringe en uke på senteret sammen med en voksen omsorgsperson, sammen med andre som har opplevd samme eller lignende typer overgrep, og få satt ord på de vonde følelsene de går med. Leder for senteret, Kristin Stokke, orienterte forsamlingen om arbeidet som gjøres og hvordan alt er organisert, mens Ada snakket om selve stiftelsen og om sitt eget engasjement. Vi gikk nokså svimeslått ut fra senteret og satte oss i bussen. Og turen derfra til Fevik foregikk temmelig lavmælt.

På Strand Hotel sto bordene dekket og betjeningen tok i mot oss med smil og varme. Atmosfæren på Strand Hotel er spesiell. Det ble bygd av Axel Lund for mer enn 80 år siden, og selv om det har vært en del på- og ombygginger, har det beholdt sin ærverdige stil. Den som i den senere tid har satt sitt preg på hotellet, er Agnes Berntsen, som drev det fra 2004 til nå i våres, da hun solgte seg ut og sluttet for å gjøre nye hotellbragder andre steder. Karbonadesmørbrødene smakte fortreffelig, akkurat passe mengde såpass sent på kvelden, og turen hjem til Risør gikk som en lek, eller nesten. For idet vi duret forbi Harebakken, ble det liv i Heidi. Hun hadde bilen sin parkert der, og hadde gitt beskjed til sjåføren at hun gjerne ville ha den med hjem. Men det er fort gjort å glemme, som Øystein Sunde synger. Så da ble det en hel runde i rundkjøringen på Longum før vi fikk satt av Heidi og kom oss på rett kurs.

Stor takk til John Thomas og Inger Lise for en strålende tur - med et reisemål som ga oss noe å tygge på - og et innhold som nok vil kverne en del i hodene på oss i tiden som kommer.

Skrevet av Johan Songe, 10. mai 2018

Publisert av Frans Walther Karlson 13. mai 2018