Mandag 18. desember var det bokstavelig talt duket for
klubbens juleavslutning. To langbord med hvite duker sto dekket og pyntet da vi
ankom møtelokalet, en time tidligere enn vanlig møtetid. Og den timen ekstra
trengtes virkelig for å komme gjennom et spekket program. President Svein Tore
og hans hjelpere må ha brukt noen timer på å planlegge og organisere festen.
For fest, det ble det!
Allerede på vei opp trappa kjente vi på en fortettet
stemning. Vel oppe ble vi møtt av summing fra et trettitalls mennesker som i
dempet belysning minglet, som det nå
heter, i påvente av at det hele skulle begynne. Her var det bukse og genser,
det var jakke og slips, og det var kjoler og skjørt, ettersom flere av
medlemmene hadde husket å nevne for sine respektive at de også var velkommen. Det
faktum at det var damer til stede ble forøvrig spørrende kommentert av en av de
spesielt inviterte, multiartisten Torfinn Thune Nilsen, som ankom ett minutt på
overtid sammen med sin våpendrager Oddvar Hummelvoll. Da Herr Nilsen på vei opp
trappa registrerte kvinnelig latter og skravling som kan ha virket utenkelig å
stamme fra møte i en herreklubb (mytene lever) spør han meg: Har dere damer med? "Ja", svarer jeg, "vi har
kvinnelige medlemmer og i kveld er det antagelig ektefeller og ledsagere her,
også". Hmm, sier Torfinn. Så her er det altså lov å nyte medbragt!
Tilbake til det mer formelle. Svein Tore, for anledningen
pent dresset opp, og som han selv sa "med
det styggeste slipset han eide". Forklaringen var enkel. Slipset er
offisielt Rotary-slips, det er julerødt og oversådd med stjerner i gull. "Det mangler bare at stjernene
blinker", brummet presidenten. Han ønsket all velkommen til nyordningen
med juleavslutning i egen regi, etter at vi en del år har sunget julen inn i
kirken, med fallende deltakelse for hvert år. Arrangementet i klubbregi lover
godt med et tjuetalls medlemmer og som sagt en del gjester. Det var ingen
fødselsdager å melde og det var ingen tre-minuttere. Så da var det bare å dra i
gang med allsang, framifrå ledet av Jons fingerlek på tangentene. Jon Niklas
Rønnings alternative julekveldsvise var faktisk til ettertanke i en førjulstid
der de elektroniske "hjelpemidlene" gradvis har tatt over for gleden
av å lage og gjøre ting sammen.
Så åpnet presidenten høytidelig lokket på containeren med
julegrøt, hvorfra liflig duft inntok våre sanser. Raskt og effektivt tok
"kokkelauget" seg av serveringen. Smør, sukker, kanel og rød saft sto
allerede ferdig på bordene. Apropos kokker; grøten er laget på sykehjemmets
kjøkken og holdt seg rykende varm fra tidlig ettermiddag til vi satt benket
klokken sju. Imponerende! Skrått over bordet for meg smekket Fred med tungen og
proklamerte: Vanligvis kan jeg styre meg
for denne typen mat, men dette smakte veldig godt! Og jammen ba han ikke om
en porsjon til! Det gjorde de fleste av oss, og det var fortsatt grøt i
containeren da allmuen klappet seg på magen og sa at nå holder det. Noen avsluttet med et glass rødvin og knasket salte
stenger - sikkert for å få bort søtsmaken for de av oss som prøver å kjøre et
litt strengt regime på den fronten.
Så var det tid for Oddvar og Jon, et uslåelig samarbeid. De
startet med en finsk julesalme med musikk av Jean Sibelius og fortsatte med en
tone fra Sør-Amerika, nennsomt oversatt fra spansk til nynorsk, og med
uhorvelig mange vers. Ifølge Oddvar fordi teksten dekket både jule- og
påskehøytiden. Hvis den blir for lang,
kan du bare synge den litt fortere, foreslo Nilsen. Han er sikkert vant til
å gi gode råd fra noen tiår på barneskolen.
Så ble det mer Prøysen. Og den delen sto selvsagt
hedmarkingen Torfinn for, han som i 1949 opplevde å få ta Alf Prøysen i hånda
og ikke vasket seg på tre uker etter denne skjellsettende opplevelsen.
Bakgrunnen for hendelsen var at Prøysen hadde hatt en opptreden på
Domkirkeodden og var på vei tilbake til byen, dvs. Hamar, til fots - med sin
gitarkoffert. Og der gikk det altså slik til at Torfinns far, som ifølge den
håpefulle var en framfusen kar,
sørget for nærkontakt med datidens store idol. Torfinn leste to historier fra
Prøysen, og mellom dem leste han
"Romjulsvise", du vet den med å være fire år i romjulen, på en måte
som gjør at teksten får spesiell virkning på alle oss på 60+ og deromkring. I
alle fall når presidenten påstår at like bra som et bessmor'fang er et bessfar'fang.
De som sto over flere porsjoner grøt kunne så glede seg over
kaffe og kransekake, og jammen vanket det et glass cognac til feinschmeckerne -
før Oddvar og Jon tro til med "O helga natt". Denne sangen som ifølge
historien ble sunget på slagmarken i Frankrike for 100 år siden - i en avtalt
våpenstillstand mellom de stridende parter under 1. verdenskrig. En fransk
soldat krabbet opp av skyttergraven, stilte seg opp i månelyset og sang denne
vidunderlige melodien - på fransk riktignok - og fikk svar fra den tyske siden i form av "Stille Nacht, heilage
Nacht". Det må ha vært sterkt den gangen, og det var sterkt denne
mandagskvelden.
Kvelden ble avsluttet med et gratislotteri der flere av oss
kunne dra hjem med en julestjerne i armkroken - godt beskyttet mot vinterkulden
utenfor. Julestjerner er nemlig spesielt vare
for kulde. Kvelden ble avsluttet stående med "Deilig er jorden" - og
ryddegjengen kunne sette i gang. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg
tipper at dette opplegget vil bli kopiert og dermed skape en ny tradisjon i
klubbens snart 70-årige historie.