Referat fra møte i Risør Rotary 30. oktober 2017
President Svein Tore
åpnet møtet på vanlig måte med informasjon om bursdager og forfall. Resten av
møtet ble langt fra vanlig. For det første holdt klubben for første gang et
såkalt åpent møte der hvem som helst var velkommen. Til alt overmål var møtet
annonsert to ganger i Aust Agder Blad - og resultatet var strålende. Mer enn 30
gjester i tillegg til et godt utvalg av klubbens medlemmer gjorde dette til
tidenes fremmøte. Nå er det ikke uvanlig at andre enn medlemmene dukker opp,
men da som regel i følge med et medlem som har invitert vedkommende.
Hvorfor dette uvanlige møtet? Svaret er kort og godt Thomas Nysted (35) fra Risør. Han ble
viden kjent etter at han i 2010 kom tilbake fra tjeneste i Afghanistan med
livstruende skader etter å ha blitt skutt i et bakholdsangrep. Thomas var
invitert for å fortelle oss om det han ble utsatt for i dette bortgjemte
fjellandskapet - og ikke minst om de syv årene som er gått siden. Thomas la
ikke skjul på at hele livet hans var preget av aktivitet og galskap, der galskapen
besto i ting han og kameratene fant på i oppveksten for å underholde seg selv
og andre. Og til nesten umerkelige nikk fra mor Søs, som fulgte med fra andre
benkerad, kommenterte han enkelte episoder som må ha gitt både henne og
omgivelsene underholdning så det holdt.
Men altså Afghanistan,
dette for oss litt merkelige landet som i snart 40 år har vært invadert av
andre makter som etter sigende skal hjelpe myndighetene å befri innbyggerne fra
ulike indre og ytre fiender. Selv om det som skjer i Afghanistan er peanuts sammenlignet med krigen i Irak
og Syria, i hvert fall om man ser på tallene for falne soldater, er det tross
alt Afghanistan vi forbinder med terrornettverk, Taliban og selvmordsbombere -
og etter hvert al-Qauida og Osama bin Laden, saudiaraberen som endte sine dager
på dagen ett år etter at Thomas ble skutt og alvorlig såret på oppdrag i
Afghanistan. Men dette er en helt annen historie.
Thomas startet sin militære karriere i Sjøforsvaret, slik
mange Risør-gutter har gjort før han. Han valgte imidlertid å spesialisere seg
som eksplosivrydder. Og det var
dette han skulle drive med da han dro til Afghanistan første gang i 2005 og
senere i 2008 - og i 2010, året som skulle vise seg å bli skjebnesvangert på så
mange måter. De som vil ha hele historien, både om hva som skjedde og om tiden
etterpå, kan lese boka "Også vi,
når det blir krevet" der Thomas og kjæresten Caroline Gundhus
forteller sine historier. Fra bokomtalen har jeg sakset følgende: Sterkt og ektefølt, for første gang med både
soldatens og pårørendes perspektiv.
Thomas startet sitt foredrag med å gjengi en strofe fra
Nordahl Griegs "Til ungdommen" eller "Kringsatt av fiender" som den også benevnes, som pianist
Jon så treffende hadde valgt som kveldens sang. I begynnelsen av tredje vers
heter det: Stilt
går granatenes glidende bånd. Thomas
viste stillbilder fra trefningen de havnet i 2. mai 2010, og han spilte av en
lydfil som varte i ett minutt der granatenes bånd langt fra gikk stille. Det
var et øredøvende spetakkel av smell og eksplosjoner, samt kommandorop og
smerteskrik fra sårede soldater. Kuttet varte altså i ett minutt, mens slaget
raste med uforminsket styrke i sju timer denne varme maidagen. Flere enn jeg kjente
nakkehårene reise seg under denne delen av foredraget.
Thomas fortale levende om hvordan
han opplevde angrepet de ble utsatt for. Jeg tar meg den frihet å henvise til
bokomtalen som har følgende oppsummering: "Under et oppdrag i Ghowrmach i Afghanistan i
mai 2010 blir en gruppe norske soldater ofre for et bakholdsangrep. Alle
overlever denne gangen, men Thomas Victor Nysted og syv andre blir skadet.
Nysted skades alvorlig. Han opplever også at noen av vennene dør i et nytt
angrep litt senere samme år. Uavhengig av hvor man står politisk i forhold til
det som har skjedd i Afghanistan de siste tolv årene, er det gripende å lese
Nysteds historie. Han er en ung soldat som tror på oppdraget sitt, og som er
villig til å risikere livet for sitt lands interesser. Han betaler med helsa,
og er få minutter unna å miste livet, slik noen av vennene gjør mens han ligger
skadet".
Kortversjonen av hva som skjedde etter at gruppen omsider klarte å
trekke seg tilbake, er at de hardest sårede ble lastet inn i helikopteret og at
han måtte ta til takke med en sitteplass fordi en kamerat som var lammet etter
en skuddskade i skulderen la beslag på liggeplassen. Da han åpnet uniformsjakka
oppdaget han sitt eget indre i form
av lunger og vev som var blottlagt etter at kula som traff han i korsryggen hadde blåst en
stor flenge i brystet hans på vei ut igjen. Han fikk en enkeltmannspakke
(bomull og gasbind) som han trykket mot såret. Få minutter etter at
helikopteret tok av sloknet Thomas, og han husker ikke noe av transporten hjem.
Men han husker de siste ordene han sa til helikoptermannskapet før han sovnet: "Jeg vil ikke dø!"
Thomas fortalte også om veien tilbake til livet, en vei han stadig
går på. Han må fortsatt gjennomgå operasjoner - han har ikke tall på alle han
har vært gjennom - for at livskvaliteten skal bli best mulig. Han kunne ikke få
fullrost det norske helsevesenet for den hjelp og bistand han har fått. Og han
skrøt uhemmet av CatoSenteret i Son (oppkalt etter Cato Zahl Pedersen) som etter
Thomas sin mening har det råeste rehabiliteringstilbudet i landet, selv om han
med et lunt smil måtte tilstå at han ikke hadde erfaring med andre. På
senterets hjemmeside presenterer de seg slik: Mulighetenes senter, en veiviser innen egen mestring. Og nettopp mestring er blitt et mantra for Thomas.
Han har måttet gi opp dykking, fjellklatring, fekting(!) og langrenn - men har
funnet ut at i golf kan han bruke sin erfaring fra nærkamptrening. Ikke mangel
på humor der i gården!
Thomas har takket nei til tilbud om store erstatningsbeløp. Han
ønsker et så normalt liv som mulig for seg og sine nærmeste, som i denne
sammenheng betyr kona Caroline og sønnen Brage. Han er fortsatt ansatt i
Forsvaret og bruker mye tid på å holde foredrag om sine opplevelser og sin kunnskap
om såkalt posttraumatisk vekst. Fra Tidskrift for Norsk psykologforening har jeg hentet følgende uttalelse: Persons who
carry even the weightiest psychological burdens care about much more in their
lives than just the relief of their suffering. They want to build their
strengths, not just correct their weaknesses. Dette må vel kunne være en
passende karakteristikk av personen Thomas Nysted. Han
avsluttet seansen med det retoriske spørsmålet: Er det verdt det? Svaret har han og Caroline skapt sammen: Det
finnes ingen alternativer.
Thomas ble i 2012 tildelt Forsvarets medalje for edel dåd. Dette er en norsk medalje til belønning
av militært og sivilt personell som har utvist rådsnarhet under farefulle
forhold og dermed bidratt til å forhindre tap av menneskeliv eller avverget
skade på materiell, eller som har vist personlig dyktighet og mot ut over det
som kan kreves under farefulle forhold. Medaljen tildeles av kongen etter
innstilling fra Forsvarssjefen