Så lenge skuta kan gå...

Referat fra klubbmøte 18. mars 2024

Da innkommende president Per Christian slo på gongongen kl. 20 var møtelokalet fylt til randen. Det var mange som ville høre Kristina Halvorsen fortelle om familiens eventyrseilas til og fra Karibia. Hun hoppet rett i handlingen ved å beskrive forberedelsene til turen. Disse startet sommeren 2021 under pandemien. Dette med å dra på langtur og bli borte et helt år hadde familien snakket om en tid, og de skjønte etter hvert at hvis det skulle bli mer enn prat, måtte det handling til. Familien det handler om er Kristina fra Risør, hennes mann Thomas og deres to barn; Agnes på 8 og Klara på 10.

Når man skal være borte et helt år er det ganske mange ting å tenke på. To gode inntekter blir borte   i tillegg til at kostnadene forbundet med en slik ekspedisjon ikke er til å kimse av. I tillegg skal de reise med to barn som skal ha undervisning slik at de kommer hjem noenlunde skolert og dannet og kan avansere til henholdsvis fjerde og sjette klasse uten problemer. Også er det noen andre småting som for eksempel en egnet båt, utrustet for to Nordsjøseilaser, et nødvendig besøk i beryktede Biscaya og to Atlanterhavskryssinger, samt flere måneder i varmt og vindfullt vær blant palmeøyene i Karibia. Det skal være forsterkede seil og en rigg som kan tåle det meste. Det må være drivstoff nok til å kunne forsere stillebelter og andre utfordringer. Det må være tilgang til ferskvann og proviant slik at familien ikke risikerer å tørste eller sulte i hjel på veien. Og sannsynligvis tusen andre ting som må være tenkt på før man legger i vei.

Etter en times glitrende billedkavalkade ledsaget av Kristinas gode smil og rolige, smektende røst, kunne denne referent gå hjem og tenke litt på hvordan i all verden man skal formidle dette i referats form. Jeg fant ut at det bare var én måte; gjenfortelle så godt som mulig det jeg husker av det Kristina fortalte og bildene hun viste. Det var ikke tid til å notere, til det kom fakta og beskrivelser for tett. Hun hadde heldigvis en gudbenådet evne til å visualisere alt hun fortalte i form av bilder, små videoklipp og rutehenvisere som fikk oss tilbake til skolebenken og verdenskartene som ble trukket ned foran tavla når læreren skulle fortelle hvor Afrika ligger. 

Uten å gå i detalj om hvordan Kristina løste spørsmålet om båt, kan kort berettes at faren Magne hadde en lagelig Hanse 371 liggende og hugge i båsen utenfor Tollboden. Med litt forbedring av før nevnte rigg og rær, ny kartplotter og annet pjus, ble den ansett for å være egnet. Og med onkel Inge og hans fetter Oddvar som læremestere, ble ruta fra Risør til Karibia gjennomgått i detalj. Jeg tror jammen hun fortalte at de nærmest fulgte i deres fotspor, for ikke å si i kjølvannet etter Caprice sin seilas i 1973. Hvilket betyr ned langs Sørlandskysten, over Nordsjøen, gjennom Caledonia Canal og Irskesjøen før Biscaya ble erobret. Da de ankom La Coruna trodde de først at nå er vi i syden; på med sommerklær. Men nei da, der var det 15* i sjøen og hustrig på land. Så da tok de i stedet en biltur til Santiago de Compostela og følte på hvordan det var å være pilegrim, før de avsluttet etappe 1 nord i Portugal.

Etappe 2 gikk fra Portugal til Kanariøyene og ble benyttet til å teste utstyr og sørge for at både små og store fikk drillet rutiner og regler som de var enig om og som skulle gjelde så vel over som under dekk. I tillegg holdt de øye med alt som beveget seg i sjøen rundt båten. Dette fordi spekkhoggere i området utenfor Spania/Portugal var veldig interessert i å angripe passerende seilbåters ror!! Uten ror kan man bli ganske lost i Atlanteren.

På Kanariøyene ble de en del av storselskapet ARC+ for seilere som har valgt en sydlig rute via Kapp Verde. I alt ni norske båter har valgt denne ruten, mens bare tre har valgt den nordlige ARC. Men først masse gøy på Kanariøyene inklusiv Halloween-feiring. Fra Las Palmas på Grand Canaria la de ut 6. november og holdt mer eller mindre følge med en annen norsk båt med det enkle navn "Nord". Og de yngste i mannskapet, Agnes og Klara, fant seg fort til rette i behagelige omgivelser på fordekket. Hvis jeg forsto Kristina rett fikk de kallenavnet "førsteklassepassasjerene". Med grei vind bakfra cruiset "Emilie VII" behagelig de tre-fire ukene det tok å krysse Atlanteren inklusiv stopp i Kapp Verde. Og i dette mellomspillet utspant etappe 3 seg uten dramatikk på det som populært kalles melkeruta.

Vel framme i Port Louis Marina på Grenada kunne de gi seg hen til feiring av begivenheten sammen med de mange andre som hadde fullført samme reise. Etappe 4 handlet om de mange opplevelser de hadde på både sjø og land i seilasen nordover langs Windward Islands som ligger som en beskyttende vifte mot Atlanterhavet i øst. Her blåser det mer eller mindre konstant østlig vind, noen ganger behagelig, andre ganger kraftig slik at seilasen fra øy til øy kan bli ganske frisk. Og slik gikk nå vinteren. Underveis traff de jammen Risørfolk også. Else og Stig og Oddvar og Kari hadde laget seg tur til samme område, og det ble gjensynsglede på Martinique. Utpå våren/forsommeren ankom de øyrekkens nordligste øystat, Antigua og Barbuda. Sistnevnte har ifølge Kristina de deiligste strender du kan tenke deg. Men hun kunne fortelle at eventyrøya er i ferd med å miste sin glans for langseilere; kinesiske oppkjøpsfond har sikret seg store landområder og "Private Property"-skiltene har begynt å dukke opp.

Så var det tid for å forberede etappe 5, dvs. hjemturen. Den går for de fleste via Asorene. Spenningsmomentet er hvor mange og hvor sterke stormer du må påregne. Mannskapet på "Emilie VII" hadde etablert god kontakt med pålitelige værvarslere som de rådførte seg med underveis. Slik sett klarte de i god tid å styre sør om den verste stormen slik at de bare i liten grad fikk føling med den og kom seg greit til Asorene. Der gjorde de siste forberedelser til kryssingen tilbake til Europa via Irland. Etter noen døgns kryssing i krevende værforhold fikk de et uhell med riggen. Et av stagene (vaiere som holder masta) var i ferd med å flise seg opp. Heller enn å fortsette og håpe det beste valgte de å gå tilbake til Asorene og få ny vaier og feste og deretter fortsette turen hjemover. De mistet noen døgn på denne ekstraturen, men sikkerheten kommer alltid først.

Kortversjonen av siste etappe ble å finne tilbake til Caledonia Canal og komme seg ut i Nordsjøen. Og hvem andre enn rederen sjøl, Magne, kom ombord og fikk seile "Emilie" trygt over Nordsjøen slik at de rakk tilbake til Risør til St. Hans feiringen. Der var det mottakelse og hurra og hei - og godt gjort.

Vår reise med Kristina en hustrig mars-kveld var også til ende. Med fem minutter avsatt til spørsmål klappet vi og vikarpresidenten for superprogrammet på slaget ni. Slik skal det være. On time!

Skrevet av Johan Songe 19. mars 2024