Referat fra klubbmøte 25. september 2023

Jeg leste forleden et ord for dagen, husker ikke hvor, men det gikk omtrent slik: "Gå ikke alltid dit veien fører deg. Gå heller der hvor det ikke fins noen vei - og sett spor etter deg". Mandagens foredragsholder, Ingvild Bjerke, er i ferd med å gjøre nettopp det - med sine mer eller mindre forståelige beskrivelser (for meg) av hvordan hjernen vår er satt sammen. Dette har forskere holdt på med i to hundre år, minst, så det i seg selv er ikke bemerkelsesverdig. Men Ingvild har på rekordtid markert seg som en annerledes forsker ved at hun deler og formidler resultatene av sin - og andres - forskning på en ny måte. Og for det har hun fått kongens gullmedalje - mottatt ved en høytidelig tilstelning sommeren 2022. Foranledningen var hennes doktoravhandling “Quantifying cellular parameters across the murine brain: New practices for integrating and analysing neuroscience data using 3D brain atlases”.

Men før jeg kommer for langt ut på viddene, må vi tilbake til Ingvilds egen beskrivelse av veien som førte henne til kongens slott. Og den startet som for så mange unge jenter i vår lille by med oppvekst og skole, lek med venner og turer i skog og mark og bading og båtturer. Så kom russetiden og det uunngåelige spørsmålet: Hva skal jeg bli? Ingvild har alltid interessert seg for hva som skjer i hodene våre og prøve å forstå tanker og handlinger hos oss mennesker. Det har vel flere av oss fundert på fra tid til annen, uten at det har ført til noe som helst. Men Ingvild ville altså ha noen klare svar og kom inn på psykologistudier i Trondheim. Der ble hun raskt klar over at "vanlig psykologi" eller klinisk psykologi som det heter på fagspråket, ikke var hennes greie. Med fare for å huske feil nevnte hun også underveis at det var et eller annet hun ikke hadde gode nok karakterer til å komme inn på, så kanskje det var forklaringen? Men pytt! Hun karet seg i alle fall over til det som heter biologisk psykologi, som handler mer om hvordan hjernen er bygget opp. Utfordringen her var at disse studiene krever kjemikunnskaper, og det var ikke Ingvilds favorittfag på skolen, hvis jeg forsto henne rett. Men hun fikk seg en bachelor i faget, før neste utfordring dukket opp: Det var ingen steder å skaffe seg en mastergrad, og Ingvild så ikke for seg en fremtid med halvkjørt løp i sekken. Tilfeldig eller ikke kom hun sommeren 2017 i kontakt med noe som heter Human Brain Project (HBP) i Oslo, der blant annet forskerparet May-Britt og Edvard Moser huserte. De klarte i 2005 - ved studier av rotters bevegelsesmønster - å bevise at dyrenes bevegelser ikke baserer seg på sanseinntrykk, men blir styrt av til da ukjente sammenhenger i hjernens nerveceller. Dermed oppsto begrepet gitterceller som bidrar til at dyr er i stand til å navigere under alle slags forhold. Noe rotter virkelig er avhengig av, der de lever mesteparten av tiden under bakken. Så langt disse nusselige dyrene.

Ved denne banebrytende oppdagelsen klarte ekteparet Moser å sannsynliggjøre at disse påviste sammenhengene i hjernens oppbygging - og samhandlingen mellom de ulike deler av hjernen hos rotter - kunne overføres til videre forskning på den menneskelige hjernen. Enten vi liker det eller ikke er oppbyggingen av de små dyrenes hjerner ikke ulik vår egen, bare i ulike format. Og simsalabim! Det herrens år 2014 fikk ekteparet Moser Nobelprisen i medisin for sin forskning, noe som for dem må ha vært en overjordisk opplevelse, men for Ingvild en skuffelse, fordi de da ikke lenger hadde tid og anledning til å undervise ved HBP. Hun kunne mer enn gjerne tenkt seg en forskerhverdag sammen med dem. Ingvild fikk en stipendiatstilling ved HBP og jobbet i fire år med sine PhD-studier som førte til ovennevnte avhandling - som hun forsvarte og i tillegg fikk kongens gullmedalje for - og fikk en stilling som postdoktor samme sted. Som postdoktor fortsetter du å forske og kvalifisere for høyere stillinger, men du får i det minste lønn. Og det trengs, for kampen om forskningsmidler kan være lang og hard. Og selv om evangelisten Lukas i sitt evangelium minner oss om at "mennesket lever ikke av brød alene etc." så trenger altså en forsker sitt daglige brød.

Ingvild viste til tidligere forskning på hvordan våre sanser er knyttet til bestemte deler av hjernen og trakk frem et par sentrale navn. Den franske legen Paul Broca (1824-1880) var den første som beskrev det såkalte talesentrumet i hjernebarken. Et annet navn er den legendariske britisk-kanadiske nevropsykologen Brenda Milner, født i 1918, som var den første som påviste at minnet, altså hukommelsen, befinner seg i et litt bortgjemt område i hjernen som kalles hippocampus. Milner er i en alder av 105 år! fortsatt professor ved McGill University i Montreal. Det skulle jeg visst da jeg og familien i oktober 2001 ruslet gatelangs nettopp i Montreal og stoppet utenfor McGill, et av studiestedene vår yngste datter hadde vist interesse for etter videregående. Det ble ikke flere turer til Montreal. Det ble i stedet et college i Vermont, USA. Men det er en annen historie. Jeg trøster meg med Lars Saabye Christensens ord i romanen "Magnet": Grøftekantene blir til mens du går. Så hva hadde Paul Broca og Brenda Milner til felles? Jo, de kom fram til sine forskningsresultater ved å studere mennesker som hadde fått hjerneskader.

Før jeg avrunder dette tilbakeblikket på gårsdagen, mens jeg ennå har det friskt i minne, hehe, må jeg få med historien om den spanske legen og nevroanatomen Santiago Ramón y Cajal som i 1906 fikk Nobelprisen i medisin - sammen med den italienske legen Camillo Golgi - for beskrivelse av nervesystemets oppbygging. Ramón y Cajal var i ungdomsårene interessert i å bli billedkunstner, men ble altså nevroanatom. Sine kunstneriske anlegg benyttet han imidlertid til å tegne kart over hjernens oppbygging, og italieneren Golgi fargela dem. Og dermed nærmer vi oss Ingvild igjen. For hva holder hun på med? Jo, å konstruerer et digitalt atlas over hjernens oppbygging der de enkelte deler er fargelagt og knyttet sammen med streker og farger slik at vi kan se hva som fører til hva. Og hva er så spesielt? Jo, at dette gjøres tilgjengelig for alle som forsker på det samme. Ved å digitalisere gammel kunnskap får man tilgang til råmaterialet til all forskning på området de siste to hundre år. Man gjør altså gull av gråstein, for å si det slik. I sitt arbeid har Ingvild fått nær kontakt med en forsker i Australia som har stilt alle sine forskningsresultater til disposisjon for henne, og siden materialet ikke er digitalisert, kom hele smørja i posten. Litt av en  pakke! Og i november drar Ingvild til Australia.

I en bisetning nevnte Ingvild at Cajal og Golgis Nobelpris burde vært delt med Fridtjof Nansen. Han var utdannet zoolog og før han la ut på ekspedisjoner var han også opptatt av hjernen og dens irrganger . Og han var en dyktig tegner. I hans etterlatenskaper fins detaljerte kart som til forveksling ligner Cajal sine. Og da fører alle disse ledetrådene oss tilbake til Ingvild selv, som - etter det jeg forsto - er i tetgruppen for de som jobber med å gjøre resultatene av all hjerneforskning tilgjengelig. Vi er stolte av å kjenne en ekte forsker, og vi gleder oss til å følge deg videre. Tusen takk!     

Skrevet av Johan Songe 26. september 2023

Publisert av Frans Karlson 26. september 2023