Arne Lindstøl om båtbygging før i tida og nå

Referat fra klubbmøte 28. februar 2022

Jeg er fristet til å lage følgende mellomtittel på dette referatet: Ingen over - ingen ved siden. Det får nok de fleste til å tenke på Freia Melkesjokolade. Jeg bruker ikke dette for å si at Arne er søt, selv om noen sikkert kan finne på å si det også. Freias slagord passer ypperlig på én som få kan måle seg med. For maken til "CV" innen design av nyttebåter tror jeg vi skal lete lenge etter.

Arne startet med historien til Lindstøl skip. Den er i seg selv imponerende. Oldefaren Erik Knutsen Lindstøl startet tidlig å jobbe selvstendig. Først som gjetergutt i seksårsalderen. Noen år senere avanserte han til tømmerkjører som den gang foregikk med hest og slede. Denne delen av historien var ikke Arne innom, men jeg tar den med fordi jeg ser for meg lille Erik som gjeter familiens kuer i bakkene ved Lindstøl der han kunne se fjorden blinke, og drømte om en framtid som sjømann. Slik ble det ikke. Foreldrene mente Erik fikk holde seg på land. Som 16-åring begynte han i lære som skipsbygger hos Knut Hanøen. Og for å gjøre en lang historie kort, slik Arne gjorde, nøyer jeg meg med en kortversjon. De virkelig historieinteresserte kan finne alt som er verdt å vite om bedriftens 150-årige historie både på nettet og i årsskrifter fra Søndeled og Risør historielag.

Gamle-Erik, som barnebarnet Einar i muntre tilbakeblikk titulerte sin farfar, gikk i lære på ulike båtbyggerier rundt i fjordarmene i gamle Søndeled kommune fra 1860 til 1870. Da bestemte han seg for å starte eget båtbyggeri. Først drev han i leide lokaler, men etablerte så verven på Lindstøl. Og det var der eventyret startet. Dette var midt i seilskutetidens glansdager og Sørlandet inntok etter hvert en lederposisjon med seilskuterederier i hver eneste småby nedover kysten. Og Erik Lindstøl tok ganske naturlig rollen som den foretrukne skipsbygger for litt avanserte seilskuter i tre. Litt etter litt ble fraktefartøy erstattet av spesialskip innen fiske og fangst. Det ble redningsskøyter og polarskuter som på imponerende vis ble bygget og utstyrt for å overleve i allslags vær i ekstreme farvann. Sikre kilder kan fortelle at selveste Colin Archer gjentatte ganger ble observert i fjordene våre der han besøkte båtbyggeriene for å få ideer til utvikling av sine redningsskøyter.

Mot slutten av 1800-tallet skjønte noen at seilskutenes tid var på hell. På Lindstøl møtte de utfordringen ved å bygge dampskip i tre. Dermed var de berget inn i neste generasjon der Eriks sønn Arne Kristian etter hvert fant sin plass som medeier i verftet som nå ble hetende "Lindstøl & Sønn". Arne Kristian drev båtbyggeriet videre sammen med sin far inn i mellomkrigstiden og klarte på forunderlig vis å være i forkant av utviklingen. Det ble bygget flere spesialskip til både fangst og forskning, og "Gamle-Erik" hang med og deltok aktivt til han døde i 1931, 87 år gammel.

Etter 2. verdenskrig skjønte Arne Kristian at treskutene på samme måte som seilskipene ville bli erstattet. Nå var det stål som gjaldt. Han sendte bud på sin sønn Einar som forlot en god jobb som skipsinspektør i marinen og etablerte seg med kone og nyfødte lille-Arne på Lindstøl. Her skulle bankes stål. Alle trebåtbyggerne på verven sa unisont ja til å bli med videre. Ifølge Einar var det ville tilstander på verftet fra 1954 og utover der de banket stålplatene til med slegge. Men båter i stål ble det!

I 1957 ble verftet totalt ødelagt i en kraftig brann. Jeg kjenner ikke årsaken til brannen, men jeg ser for meg oppvarming av stålplater i lokaler mer eller mindre fylt av flis og spon. Det var mye tre både i bygg og inventar. Men verftet ble bygget opp igjen, større enn før, og de neste årene ble det sjøsatt en rekke fiskefartøy, frakteskip og passasjerbåter på Lindstøl. Påska 1988 brant det igjen. Og selv om ikke alle husker dramatikken rundt brannen, husker vi en del av diskusjonen som oppsto da Einar og Arne kastet sine øyne på Holmen. Men til Holmen kom de, heldigvis for både dem og kommunen. En viktig arbeidsplass var reddet. Allerede før brannen på Lindstøl hadde Arne og faren kommet i gang med å bygge i aluminium. Dette arbeidet fortsatte på Holmen der de utviklet lette aluminium-strukturer og nye skrogdesign for hurtiggående fartøy slik at de kunne bygge fremtidsrettede katamaraner for persontrafikk i inn- og utland. Jeg var så heldig å følge denne utviklingen på nært hold da jeg en årrekke var bedriftsrådgiver og leverandør av forsikringstjenester til Lindstøl. Det var utrolig spennende å komme inn i hallen mens de holdt på å sveise med egenutviklede og egenproduserte sveiseautomater for aluminium. Jeg tenker ofte på hvilke presisjonskrav som lå til grunn når de utviklet katamaraner som skulle trafikkere Elben i høy fart og ikke måtte lage bølger høyere enn et visst antall centimeter. At de bevarte nattesøvnen er for meg ubegripelig.

Slik gikk nå dagan, som det heter, fram til 2003. Da leverte "Lindstøl Skip & Båtbyggeri" sin siste båt, en losbåt med byggenummer 322, til Kina. Marginene hadde i flere år vært presset, og den økonomiske belastningen ved ferdigstillelse av en nyutviklet hurtiggående passasjerkatamaran for 175 passasjerer med tunge utviklingsarbeider og feil i underleveransene ble for mye å bære. Konsekvensen var at nybyggingsvirksomheten da ble innstilt. Men selv om den lokale skipsbyggingen var historie, fortsatte Arne som designer og byggeleder for energieffektive nyttefartøy i verdensklasse, nå under navnet "Lindstøl Skip AS". Hvor lenge han har tenkt å gjøre det, vet bare han selv. Neste år blir han 70, men når vi ser på forgjengerne ser det ikke ut som ordet "pensjonist" har særlig gjenklang.

Resten av Arnes foredrag, som beslagla det meste av tiden, viet Arne det han nå driver med, og alt han ser for seg i tiden som kommer. Vi fikk se eksempler på losbåter, ambulansefartøy, passasjerbåter, fergeterminaler med jernbanetilknytning i Tyrkia, elektrifiserte kystbåter, utrolige luftputebåter, nye katamaranskrog med foiler etc. Han har lært opp algeriske skipsingeniører ved verft i Latvia, slik at de i Algerie nå bygger sine egne redningsbåter og losbåter for trafikk i Middelhavet. Han har designet spesialkatamaraner som fungerer som hjelpefartøy ved utbygging av havvindparker. Og sist men ikke minst; han bor ytterst på tuppen av sitt eget prosjekt, Holmen, der han sitter med sin datamaskin - bak nedrullede gardiner - og tegner fremtidens båter. Det gjør han i samarbeid med de ypperste designere, konstruktører og regnemestere som fins i inn- og utland. Jeg håper flere får oppleve Arne live. Heldigvis har vi en programkomité som garantert kommer til å ha det i tanke.

Avslutningsvis fikk Arne seg en overraskelse da president Knut tildelte han Rotarys utmerkelse, Paul Harris Fellow med diplom og det hele, for sin allsidige og samfunnsnyttige virksomhet. Det var ikke uten en ørliten tåre i øyekroken hos Arne. Det samme gjelder denne referent som under guvernørmiddagen i 1997, i egenskap av klubbpresident, hadde den sitrende gleden å feste PHF-merket på jakkeslaget til Arnes far, Einar. 

 

Skrevet av Johan Songe, 1. mars 2022